Fra middelalderske flagellerende munker til det 21. århundre.

Hvert påske i Spania, og spesielt i Andalucia, ser den hellige uken før påskesøndag et fenomen som er ulikt noe annet sted i verden. Spansk katolisisme har sine røtter solid forankret i middelalderen, og dens tradisjoner som du kan være vitne til i dag har utviklet seg betydelig, men er likevel et imponerende bevis på en kontinuitet av religiøs kultur som strekker seg over 500 år og fortsatt blomstrer. For legfolk, eller for alle som ikke er lokale, er det en dramatisk og fryktinngytende forestilling. Det får hele byer til å stoppe opp i flere dager, skaper hundrevis av millioner euro i økonomisk aktivitet, og gir en følelse av identitet og en sosial struktur som gjennomsyrer alle nivåer av andalusisk samfunn, selv i disse sosiale medier-drevne, sekulære tider. Jeg vil ikke gjenta beskrivelsene fra artikkelen min om mitt første møte med denne hendelsen i 1992, så sjekk ut øyenvitneberetningen HER fra et uinnvidd ståsted.
 
Spania er et katolsk land, men i stor grad sekulært, med lav fødselsrate og beskjedne kirkebesøkstall. Og likevel ser det hver påske en eksplosjon av tilsynelatende religiøs iver, med masse-deltakelse, overdådighet og en påvirkning på alle livets aspekter. Sevilla, Málaga, Granada og andre byer går nærmest i stå siden gatene er proppfulle av folk og prosesjoner fra morgen til tidlig morgen. Restauranter og barer driver sin beste virksomhet i året, og alle andre normale bedrifter blir definitivt nedgradert til ubetydelighet. For en utenforstående er det utrolig at en religiøs festival kan dominere en by så fullstendig i så mange dager, så fullstendig.
 
Så hva skjer?
 
Anta at du ikke er spansk, og sannsynligvis ikke engang katolsk, det går omtrent slik. Semana Santa eller den hellige uken handler om feiringen av de syv dagene som førte Jesus fra Nasaret fra sin triumferende inngang på palmesøndag i Jerusalem, til hans offentlige henrettelse på fredagen, og hans mirakuløse oppstandelse og forsvinning på søndagen. Denne hele hendelsesrekken feires i den katolske kirken som Kristi lidelse. Den inneholder hans lidelse i hagene i Getsemane, vel vitende om den skjebnen som venter ham, og det siste måltidet med hans kamerater der han innvier nattverden, kjernen i katolsk ritual. Og deretter hans rettssak og henrettelse ved å bli naglet til et trekorss. Det er dramatisk materiale sikkert, selv fra et ikke-troendes perspektiv. Kirken har alltid vist respekt for denne historien gjennom en serie messer og ritualer som har utviklet seg over århundrene. En av de veldig sterke ritualene som utviklet seg var 'korsveien', 'via crucis'. Denne sekvensen av 14 hendelser er angivelig basert på Jesu reelle vei til Kalvaria gjennom Jerusalems gater. Katolikker overalt paraderer og venererer fjorten forskjellige bilder av denne reisen til henrettelse, enten det er i menighetskirken, eller, som i mange spanske byer, er ikonene spredt rundt i byen selv. En Semana Santa-prosesjon ærer disse stadiene, den bærer floatene med bildene av korsfestelsen og feiringen av jomfru Maria, og deltakerne går høytidelig, noen ganger seremonielt piskende seg selv, i timer og timer. 'Costaleros' som bærer floatene arbeider i pinefull fysisk anstrengelse. Å prosessere er å lide, å gjøre bot for sine synder, og det er i denne handlingen av bot at hele kulten har sin opprinnelse. Det ekstraordinære er at fra en ydmyk begynnelse av munker som pisket seg selv offentlig på 1300-tallet, har Semana Santa utviklet en enorm mini-samfunn og millioner eurovirksomhet, og en kulturell fenomen der millioner av spanjoler definerer seg selv.